Tiltak for økt innovasjon i små distriktskommuner

september 4, 2020Evalueringer og utredninger Kommunal- og velferdsforsking

Økt regionalisering av statlige virkemidler på fylkesnivå, bedre spredning av innovasjoner, faste og forutsigbare subregionale kommunesamarbeid og forenkling av virkemiddelsystemet, er noen av tiltakene som foreslås for å øke små distriktskommuners deltakelse i statlige innovasjonsvirkemidler.

Telemarksforsking tidligere kartlagt små distriktskommuners deltakelse i statlige virkemidler for innovasjon og utvikling. Resultatene fra kartleggingen viste at små distriktskommuner deltar i mindre grad i statlige ordninger for innovasjon og utvikling. Behovet for innovasjon er likevel minst like stort i små distriktskommuner sammenlignet med andre kommuner. Vi har nå gjennomført et oppfølgingsprosjekt som ser nærmere på tiltak som kan øke små distriktskommuners deltakelse i statlige, innovasjonsfremmende virkemiddelordninger og stimulere til økt innovasjonsarbeid.

Små kommuner trenger regionale hjelpere i sitt innovasjonsarbeid

Årsakene til lav deltakelse er knyttet til at små distriktskommuner rett og slett er små, og dermed har begrenset med kapasitet og kompetanse i kommuneorganisasjonene. Det kan gjøres grep for at statlige virkemidler skal bli lettere tilgjengelige, men det spiller liten rolle dersom det ikke er et mottaksapparat i kommunene som kan nyttiggjøre seg virkemidlene. Å sikre gode samarbeid og nettverk mellom kommunene, som gir grunnlag for langsiktig innovasjons- og utviklingsarbeid, synes derfor å være et av de viktigste tiltakene for å trekke små distriktskommuner med i slikt arbeid.

Sammenlignet med det nasjonale nivået, er fylkesnivået tettere på kommunene og kjenner i større grad kommunenes utfordringer, behov og forutsetninger for å delta. Den regionale kunnskapen gjør det lettere å tilpasse virkemidler til regionale strategier og planer. Utredningen peker på at sterkere forankring av virkemidlene på fylkesnivå kan også gi grunnlag for etablering av en regional kompetansebase som kan bistå kommunene med å gjennomføre krevende innovasjonsprosesser. Et effektiv tiltak kan være å bygge opp et mobilt «hjelpekorps» som kan være tett på kommunene i alle fasene av innovasjonsarbeidet.

Spredning av innovasjoner mellom kommuner skjer best gjennom faste og etablerte regionale nettverk

For små distriktskommuner kan det være vel så viktig å ta i bruk andres innovasjoner som selv å være i front i innovasjonsarbeidet. Det viktigste for spredning av nye løsninger til små distriktskommuner er at dette skjer gjennom etablerte regionale nettverk. En viktig årsak til dette er at små kommuner har liten kapasitet til å delta på mange forskjellige møtearenaer og i ulike spesialiserte nettverk.

Faste forutsigbare samarbeidsstrukturer, f.eks. gjennom regionrådsstrukturen, gir grunnlag for felles kompetansebygging og etablering av et interkommunalt fagmiljø. Dersom man i størst mulig grad har like systemer, metoder og rutiner innenfor tjenesteområdene, blir det lettere å tenke tjenesteutvikling og innovasjon i felleskap. I og med at spredning av innovasjoner også foregår best gjennom faste etablerte regionale nettverk, trekker utredningen dette fram som et ytterligere argument for sterkere regionalisering av virkemidlene. Samtidig er dette ikke nok for å styrke kommunenes evne til å delta i innovasjons- og utviklingsarbeidet. Mange av de små distriktskommunene er avhengige av subregionale kommunesamarbeid i tillegg til regionale nettverk på fylkesnivå for å bygge tilstrekkelig kompetanse og kapasitet i felleskap.

Rapporten viser at for små kommuner er subregionale kommunesamarbeid avgjørende for i hvor stor grad det er mulig å delta. Små distriktskommuner har størst behov for å samarbeide om digitalisering, og mye av innovasjonsarbeidet knyttet til kommunal tjenesteutvikling er innenfor dette området. Samarbeid om felles digitale løsninger er en viktig basis for felles satsing på innovasjon.

De statlige virkemidlene er for krevende å ta i bruk

Det er mange virkemidler som kommunene kan benytte i forbindelse med innovasjons- og utviklingsarbeid, men det kan være krevende å ha oversikt over aktuelle virkemidler, hva de dekker, og hva som kreves for å få støtte. Ulike virkemidler blir forsøkt tilpasset slik at de ikke overlapper med andre virkemidler. Det gjør at enkeltordninger kan bli avgrenset og lite fleksible for kommuner som står i en helhetlig hverdag, i tillegg til det er vanskelig å få oversikt over de ulike ordningene.

Forenkling av virkemiddelstrukturen og tilgjengeliggjøring av virkemidlene gjennom en felles portal, blir i rapporten foreslått som en aktuell løsning på dette. Det blir pekt på at dette kna være en øvelse som i seg selv kan danne grunnlag for samordning og forenkling av tilgrensende virkemidler: «En felles offentlig portal for alle statlige tilskuddsordninger kan bidra til å gi bedre oversikt over ordningene, lette søknadsprosessene, forenkle forvaltningen av ordningene, og også gjøre det enklere å formidle resultater fra prosjektene».

Et omfattende og komplekst virkemiddelapparat binder opp betydelige ressurser til forvaltning og administrasjon. Dette er godt dokumentert av ekspertutvalget som foretok en områdegjennomgang av øremerkede tilskudd til kommunesektoren. Det ligger trolig et betydelig effektiviseringspotensial i å redusere omfanget av ordninger, og standardisere og forenkle søknads- og rapporteringsprosesser gjennom etablering av en felles tilskuddsportal. Dette kan gjøre det mulig å vri noe av ressursbruken fra forvaltning av ordningene over på investeringer i kompetanse- og organisasjonsutvikling på fylkeskommunalt og kommunalt nivå.

Rapporten finner du her.