Kultur som beredskap og soft power

Kunnskap om kultur og kulturpolitikk som del av den nasjonale beredskapen er et satsingsområde for forskergruppe for kulturliv og kulturpolitikk ved Telemarksforsking. Gjennom flere pågående og planlagte forskningsprosjekter utvikler vi oppdatert kunnskap om hvordan kunst og kultur i både smal og vid forstand tenkes å representere liberale og demokratiske verdier og bidra til nasjonalt fellesskap som kan stå imot ytre og antiliberale krefter. Formålene med prosjektet er å utvikle kunnskap om og kompetanse på denne tematikken gjennom

·       Nasjonale og internasjonale forskningsprosjekter 

·       Vitenskapelige og populærvitenskapelige publikasjoner

·       Deltakelse i debatter og konferanser

·       Forskningsformidling

·       Nettverksbygging

Kultur som beredskap

Kulturens rolle i den nasjonale beredskapen i Norge har blitt aktualisert i det siste, både fra forsvars- og beredskapshold og ikke minst fra kulturfeltet selv. Blant annet viser stortingsmeldingen Totalberedskapsmeldingen Forberedt på kriser og krig, fra 2024, til en slik rolle. I en kronikk i Klassekampen 12. juli samme år skriver direktør i Kulturdirektoratet Kristin Danielsen at «Et samfunn rikt på kunst og kultur står tryggere og mer samlet mor en ytre fiende. Skal du ødelegge et land og fordrive menneskene, tar du kulturen fra dem.»  I dette og flere lignende innlegg trekkes kultur eksplisitt fram som et virkemiddel i den nasjonale beredskapen mot ytre farer. Det legges vekt på at dette ikke er noe som bør tas lett på, tvert imot parafraseres stadig tittelen fra Totalberedskapskommisjonens NOU-rapport fra 2023. Den het «Nå er det alvor.»

Kultur samler – og splitter

Sentralt i tanken om kunst og kultur som del av den nasjonale beredskapen, mener vi det ligger et interessant paradoks. For samtidig som kunst og kultur ses som egnet til å samle og forene i front mot eksterne trusler, er det i andre sammenhenger fremhevet at en av kulturens viktigste oppgaver er å stille kritiske spørsmål ved det bestående. For eksempel har flere stortingsmeldinger pekt på at det å utfordre og provosere er en av kunst- og kulturfeltets viktigste samfunnsoppgaver. Det er ikke gitt at et kunstnerisk uttrykk samtidig kan forene og provosere, så hvordan løse dette?

En kulturpolitisk vending?

Utviklingen der kultur ses som del av den nasjonale beredskapen kan ses som en vending i den norske kulturpolitikken. Det er interessant av flere grunner. For det første kan dette oppfattes som en kraftig instrumentalisering av kulturen, noe kulturfeltet tradisjonelt har vært skeptiske til. Dermed blir feltets omfavnelse av og initiativ til dreiningen oppsiktsvekkende. Utviklingen er også interessant fordi den overlapper med kulturens rolle i Norges generelle utenrikspolitiske virksomhet der kultur/kulturpolitikk tradisjonelt har spilt en (tilsvarende instrumentell) rolle. En viktig del av tanken om kultur som beredskap, er at det finnes en unik, norsk kultur som er verdt å forsvare. Dette er ikke fjernt fra det som bl.a. UD gjennom mange år har fremmet i sitt utenrikspolitiske arbeid, som ledd i arbeidet med å fremme norske tverrpolitiske interesser og syn og Norges internasjonale omdømme. Kulturdiplomatiet, kultureksport og kulturell beredskap er dermed ulike sider av samme mynt, med utgangspunkt i kulturens instrumentelle verdi som Soft Power.

En instrumentalisering av kulturen?

Et betimelig spørsmål er hvilke konsekvenser en slik kulturpolitisk vending kan få både i forvaltningen og praksisfeltet? Kan det for eksempel dreie politikken mer i retning av etablering av en nasjonal kulturkanon? Og, står kulturpolitikken så i fare for å bli mer nasjonalistisk eller proteksjonistisk? Dessuten, helt overordnet, hvordan stiller ulike samfunnsaktører seg grunnleggende til instrumentell bruk av kunst?