Foto: iStock

Styring av kulturskolen

juli 3, 2023 Kulturliv og kulturpolitikk

Forskerne Ola Kveseth Berge og Mari Torvik Heian har sammen med Elin Angelo fra NTNU nylig publisert i tidsskriftet Journal for Research in Arts and Sports Education.

 

Selvstyrte kulturskoler

Artikkelen med tittelen “Struggles of Governance and Autonomy in the Field of Kulturskole” følger opp en av hovedkonklusjonene fra rapporten Kultur + skole = sant, nemlig at norske kulturskoler i stor grad styrer seg selv.

– Med dette som utgangspunkt, er artikkelen en teoretisk diskusjon av mangelen på formelle føringer for kulturskolene, og undersøker ulike former for styringsmekanismer på statlig-, kommunalt- og kulturskolenivå, forteller forfatterne.

I mangelen på tydelig formell styring, preges kulturskolene av det som betegnes som en styringsmentalitet – en diffus og indirekte form for makt som virker gjennom enkeltpersoners måte å tenke på, slik at den enkelte regulerer, begrenser og kontrollerer seg selv.

 

Lokaltilpassede tilbud

Kulturskolen har en sterk posisjon i Norge, og blir sett på som del av det som har blitt kalt den kulturelle grunnmuren. Det er med andre ord høye forventninger til kulturskolen og dens rolle i samfunnet. Samtidig er det få politiske og formelle føringer rettet mot kulturskolene, og det er heller ingen eksplisitte sentrale krav til hvilke aktiviteter som forventes.

– Mens andre offentlige skoler er strengt regulert av lovpålagte krav til lærerkompetanse, læreplan, innhold og mål, får ikke kulturskolen klare signaler fra verken stat, fylkeskommune eller kommune, forklarer Berge og Heian.

De enkelte kulturskolene har dermed full frihet til å tilpasse tilbudet til lokale forhold og til å utvikle tilbudet slik de ønsker.

 

Behov for tydeligere styringssignaler

Kulturskolenes frihet til å dyrke særegenhet og tilpasse seg lokale forhold fører til et stort mangfold av mål, intensjoner, kompetanser, samarbeid, og ikke minst hvilke aktiviteter for barn og unge som tilbys. Dermed gir kulturskolene rundt om i landet svært ulike forutsetninger for hva elevene kan lære og oppleve, og også hvor mange som får mulighet til å ta del i kulturskoletilbudet.

– Av kulturskolefeltet selv, ses denne friheten som både en styrke og en svakhet. For samtidig som autonomien verdsettes, ønsker mange kulturskoler tydeligere styringssignaler fra både lokale og nasjonale myndigheter. Dette ønsket er velbegrunnet, siden mangel på styring kan redusere evnen til å nå felles mål om inkludering og utvikling, avslutter forfatterne.

 

Artikkelen er open access og kan leses her.