Symfoni i seks satser: et tilbakeblikk på to tiår med IA-avtaler
Sammendrag
Intensjonsavtalene om et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtalene) har siden 2002 vært sentrale i innsatsen for å redusere sykefravær og frafall og fremme inkludering i arbeidslivet. Siden avtalenes viktigste mål – reduksjon av sykefraværet – ikke har blitt oppnådd, spør vi hvorfor avtalen likevel har blitt fornyet flere ganger. Fredning av sykelønnsordningen, men også en økende forståelse for sykefraværsarbeidets kompleksitet samt at partene fikk en nasjonal samarbeidsarena og en ramme rundt lokalt partssamarbeid, er noen svar på dette spørsmålet. IA-avtalene har, ved å fremme samarbeid og koordinert virkemiddelbruk, vært en «orkestrering» av aktører og virkemidler. Avtalene gjenspeiler samtidig utviklingslinjer som kjennetegner den norske konteksten. Den sjette og så langt siste IA-avtalen kom på plass etter brudd i – og så gjenopptakelse av – forhandlinger mellom partene og skiller seg slik sett ut. Det er likevel den femte IA-avtalen som representerer det største veiskillet med tanke på overordnede mål, delmål og virkemidler. https://doi.org/10.18261/tfv.28.2.3 ForfatterTone Njølstad Slotsvik, Kari Anne Holte og Irene Larsen Øyeflaten
Utgitt04.06.2025
TypeVitenskapelig artikkel i tidsskrift eller serier
