Kronikk: Supermodellen – vår ypperste eksportvare

https://www.kommunal-rapport.no/kronikk/supermodellen-var-ypperste-eksportvare/147610!/

Supermodellen – vår ypperste eksportvare

De nordiske landenes velferdsmodell blir hyllet som en supermodell. Frihet er helt sentralt i modellen, men kommunesektoren får stadig mindre handlingsfrihet til å løse oppgavene sine.

I Norden sitter vi på en gullkantet oppskrift på hvordan vi kan løse samfunnsoppgaver. Velferdsmodellen er ypperste eksportvare, ifølge tidsskriftet The Economist, som på forsiden i 2013 skriver: «Den neste supermodellen – hvorfor verden bør se til de nordiske landene».

The Economist skriver at politikere verden rundt bør se til de nordiske landene for å få en oppskrift på hvordan de kan reformere offentlig sektor.

Her hjemme kan det virke som om supermodellen blir sett på som traust og gammeldags. Vi ser til utlandet og de siste «motebølgene» innen offentlig styring når vi skal finne løsninger på utfordringer og knappe rammer.

Har vi blitt for ivrige til å ta inn ideer og reformer fra andre land, uten tanke på hvordan disse ideene kan utfordre selve grunnlaget for vår egen unike modellen?

På 80-tallet så vi for eksempel til Storbritannia og New Public Management-tankegangen, som i dag i stor grad er blitt en etablert styringstilnærming i kommunal sektor. Mens i utlandet ser de til oss.

Forskerne Halvard Vike, Anette Fagertun og Heidi Haukelien har nylig skrevet en innsiktsfull artikkel i Nordisk tidsskrift for livskvalitet og bærekraftig velferdsutvikling om hva som er grunnlaget for den nordiske velferdsmodellen. De omtaler modellen som den mest innovative velferdsmodellen som noen gang har eksistert.

Mens The Economist nøyer seg med å si at den nordiske modellen er bra rett og slett fordi den virker, peker forskerne på at autonomi, eller frihet til å ta egne beslutninger og valg uten å bli kontrollert eller styrt av andre, er ett av de viktigste kjerneelementer i modellen.

Velferdsmodellen vår bygger på at offentlige tjenester i stor grad produseres lokalt. Dette systemet har åpnet opp for en helt uvanlig grad av individuell frihet, både for kommunene, de ansatte, lokalpolitikerne, brukerne og innbyggerne.

Kommunal frihet innebærer frihet til å finne de beste løsningene lokalt. Et sentralt prinsipp i kommuneloven er at kommunene skal sikres handlefrihet slik at de kan utforme oppgaveløsning og tjenestetilbud etter lokale forutsetninger og behov. Rammetilskudd fremfor øremerkede tilskudd er en måte å sette dette prinsippet ut i livet på.

Men den kommunale handlefriheten er under press. Gjennom en stadig mer rettighetsbasert politikk, mer lovgiving og nasjonale normer opplever kommunene å få stadig flere politiske bestillinger, og at gapet mellom lovnader og ressurser øker.

En kartlegging blant lokalpolitikere viser at de opplever at redusert handlingsrom går ut over motivasjonen til å drive med lokalpolitikk. Også mange elementer fra New Public Management-ideologien påvirker handlingsrommet. Det gjelder spesielt friheten de ansatte i førstelinjetjenesten har til å gjøre egne vurderinger og tilpasse tjenestene til lokale behov. Rapporteringer, målinger, kontroll og standardiserte prosedyrer innskrenker og undergraver denne friheten.

Samtidig som kommunesektoren får stadig mindre handlingsrom, er det et økende krav fra statlige myndigheter om at innovasjon er nødvendig for fornying av kommunal sektor. Den første stortingsmeldingen om innovasjon i offentlig sektor som kom i 2020, er ett godt eksempel på. Bildet som tegnes, er at kommunene må løse oppgavene sine på nye måter og bli mer effektive, samtidig som kvaliteten opprettholdes.

I den nærmeste tiden vil vi få flere utredninger og meldinger som skal si noe om hvordan vi skal utvikle velferdsmodellen fremover, og kommunenes rolle i denne utviklingen. Til våren kommer en utredning om generalistkommunesystemet, og en melding om framtidens distriktspolitikk. Kommunal- og distriktsdepartementets kommer med en utredning om frikommuneforsøk. Og ikke minst, regjeringen har startet arbeidet med en tillitsreform for både stat og kommune.

Disse viktige brikkene i den videre utvikling av kommunesektoren er en gyllen mulighet til å revitalisere supermodellens grunnleggende verdier – slik at andre land fortsatt kan se til oss når de skal videreutvikle sine velferdssystemer.