Innføring av samskaping som innovasjonsstrategi i to norske kommuner

– lagt ved siden og marginalisert

Offentlige myndigheter i mange land har presentert samskaping som en politisk satsing for innovasjon og omstilling av kommunesektoren i samarbeid med lokalsamfunnet og har på kort tid blitt et populært konsept. Mye av samskapingslitteraturen er normativ, og det er få studier med vekt på utfordringer med innføring av samskaping.

I denne artikkelen ser vi nærmere på hvordan to norske kommuner håndterer de spenningene som oppstår ved innføring av samskaping. Vi har brukt institusjonell endring som en teoretisk linse for å forstå hva som skjer når samskaping blir innført som en ny institusjonell logikk. Vi argumenterer for at samskaping har begrenset effekt på kommunens kjerneoppgaver og kan bli marginalisert i møte med den byråkratiske logikken. Dette står i kontrast både til kommunenes ambisjoner med samskaping og til innovasjonslitteraturens påstander om at samskaping bidrar til radikale innovasjoner som kan transformere velferdssamfunnet.

Våre funn viser at samskaping innebærer en arbeidsmåte som ikke passer inn i den byråkratiske logikken, hvor skillet mellom politikk og administrasjon utgjør ett av grunnprinsippene. Vi begrunner dette med at casekommunene håndterer de institusjonelle endringene ved å etablere prosjekter og arenaer som blir lagt ved siden av de eksisterende møteplassene og prosessene, slik at samskaping blir løst koblet til de formelle beslutningsprosessene.

Link til artikkelen:  https://doi.org/10.18261/njwel.3.1.3