Byråkratiets kultur for kulturminner

 

Byråkratiets kultur for kulturminner

Konsekvensanalysen tilhører etterkrigstidens samfunn og ble utviklet på 1960-tallet i vestlige demokratier i forbindelse med en økende miljøbevissthet og bekymring for de miljømessige ødeleggelser som fant sted (Jay et al 2007:289). Politikk alene ble ikke ansett som tilstrekkelig for å hindre ødeleggelsene: “det var nødvendig å realisere nasjonale miljøpolitiske mål å stille entydige obligatoriske krav til de føderale byråkratiene hvis innavlede holdninger var motstandsdyktige mot de nye miljømålene”, skriver Caldwell om situasjonen (Caldwell 1998:6). Begrepet om miljøpåvirkning ble sentralt. Politikere ble tvunget til å forholde seg til en miljøpåvirkningserklæring og byråkratiet ble pålagt å vurdere miljøkonsekvensene av sine beslutninger (Jay et al 2007:289). Selve konsekvensanalysen ble metoden som skulle lede fram til miljøkonsekvenserklæringen og det ble byråkratiets verktøy for å ivareta samfunns- og miljøinteresser.

Det er nærliggende å tenke at miljø fortrinnsvis handlet om naturressurser og biologisk mangfold. Det gjorde det nok også. I Norge ble dreiningen mot miljø særlig tydelig med etableringen av Miljøverndepartementet i 1973, og miljøminister Gro Harlem Brundtlands lansering av begrepet «bærekraft». Den gjennomgripende omleggingen av miljøpolitikken hadde imidlertid vel så stor betydning for kulturminnepolitikken og –forvaltningen. Vi ser det det ved at kulturminnevern ble lagt inn under det nyopprettede Miljøverndepartementet, med etableringen av en ny kulturminnelov i 1978, med de endringene som skjer innad hos Riksantikvaren og i de nye formene for kunnskapsproduksjon om kulturminnene som viser seg gjennom 1970- og 1980-tallet.  

Denne historiske situasjonen er startpunktet for innlegget - der jeg med utgangspunkt i vendingen mot miljø vil fokusere på hvordan kulturminnepolitikken endret karakter utover 1970-og 1980-tallet og ikke minst hvordan kulturminner ble et ansvar som også vandret over i andre samfunnssektorer. Dette skjedde ikke minst med kravet om konsekvensanalyse – noe som også gjorde at kulturminner og kulturmiljø ble et tema for utredning innen norsk samferdsel. I dette innlegget som er et oppspill til arbeid med en artikkel, vil jeg gå tettere på kulturminnenes vandring, og på hvordan byråkratiet etablerte en ny kultur for kulturminner i sine praksiser og sin kunnskapsproduksjon. Et helt sentralt teoretisk poeng i innlegget er at kunnskapens form også former politikk (Jasanoff 2004).

Caldwell, LK 1998, The National Environmental Policy Act: an agenda for the future. Indiana University: Bloomington.

Jay et al 2007, “Environmental Impact Assesment, Retrospect and Prospect”. In: Environmental Impact Assessment Review 27 (2007), p. 287–300

Jasanoff, Sheila 2004. “Ordering knowledge, ordering society”, In: States of knowledge: the co-production of science and social order. Sheila Jasanoff (eds.). London: Routledge.

Jasanoff, Sheila 2004. “The idiom of co-production” In: States of knowledge: the co-production of science and social order. Sheila Jasanoff (eds.). London, Routledge.

Forfatter

Anne-Sofie Hjemdahl

Utgitt

30.09.2020

Type

Foredrag