Avskjeden med insektene - og en feiring av kulturen?

Moderne museer huser mer enn kulturhistoriske-, naturhistoriske- og kunstgjenstander. De er og har lenge vært habitat for ulike insekter. Det være seg møllen som har slår seg til i gamle pelser og ullvarer, tremarken som sakte, men sikkert gnafser i seg trestokker i de gamle tømmerhusene, eller maurene som evner å spise treverk i raskt tempo.

Gjennom hele 1900-tallet har museene viet insektene stor oppmerksomhet, og gjort hva de har maktet for å unngå at museene skal være attraktive steder for natur og ulike biotoper. Det har skjedd ved hjelp av en nøye timing, gjennom ulike kjemiske substanser og ved hjelp av spesifikke handlingsmønstre, materielle gjenstander og kunnskaper om natur og kultur.

Det er den spenningsfylte sameksistensen med natur og kultur i det kulturhistoriske friluftsmuseet som er det tematiske utgangspunktet for dette paperet. Jeg retter med andre ord blikket mot «det merennmenneskelige museet» (Owman 2021) ved å fokusere på gjenstandenes og insektenes handlekraft inn i de praksisene som fulgte da museets folk markerte at museets gjenstander tilhørte kulturen og ikke naturen. Fra museets side ble disse handlingene omtalt som desinfeksjon. Her vil jeg imidlertid diskutere hvorvidt disse praksisene også kan betraktes som ritualiserte avskjeder med insektene og kanskje også som en feiring av kulturen? Hva var relasjonene mellom «avskjedene» og de moderne ideene som lå i museene – de kulturelle praksisene og museenes antropocene perspektiv?

Owman, Caroline 2021. Det meränmänskliga Museet. Konservatorns bevarandepraktik som flyktlinje i modernitetens museum. Institution för kultur- och medieveneskaper. Umeå.