Å gjøre kulturarv til miljøpolitikk

På 1960-tallet oppsto det en økende miljøbevissthet og bekymring for de miljømessige ødeleggelser som fant sted (Jay et al 2007:289). I den sammenheng ble begrepet om miljøpåvirkning sentralt. Politikerne ble tvunget til å forholde seg til en miljøpåvirkningserklæring og byråkratiet ble pålagt å vurdere miljøkonsekvensene av sine beslutninger (Jay et al 2007:289). Det er nærliggende å tenke at miljø fortrinnsvis handlet om naturressurser og biologisk mangfold. Det gjorde det også. Men det handlet også om kulturminner. I Norge ble vendingen mot miljø særlig tydelig med etableringen av Miljøverndepartementet i 1972, som norsk kulturminnevernet ble lagt innunder i 1973, samt med Gro Harlem Brundtlands lansering av begrepet «bærekraft» i 1987. Dette paperet tar utgangspunkt i etableringen av en statlig miljøbevissthet i Norge, og fokuserer på arbeidet for å gjøre kulturarv til miljøpolitikk. Jeg er spesielt opptatt av de virkninger dreiningen mot miljø fikk innenfor norsk kulturminnebyråkrati. Jeg spør: Hva gjorde kulturminnevernets vending mot miljø med ansvarsforhold og kunnskapsproduksjon som knyttet seg til kulturminnene – ja med kulturminnepolitikken fra 1970-tallet og fram til i dag? Spørsmålet besvares ved en gjennomgang av noen av de kunnskapspraksiser som fulgte av vendingen. Teoretisk og metodisk er innlegget inspirert av Science and Technology Studies og aktør-nettverk teori, der jeg fokuserer på byråkratiets styringsteknologier og kunnskapspraksiser

Forfatter

Anne-Sofie Hjemdahl

Utgitt

11.11.2021

Type

Paper