Forfatterne Mari T. Heian og Ola K. Berge presenterer sin nye bok «Kulturskolen. Fritidsarena og kulturpolitisk mikrokosmos».

Ny bok: Er kulturskolen i krise?

oktober 18, 2024 Kulturliv og kulturpolitikk

Bare 11 prosent av dagens barn og unge i grunnskolealder benytter seg av kulturskoletilbudet. Boken «Kulturskolen» ser nærmere på årsakene og advarer mot at institusjonen per i dag ikke er i stand til å leve opp til politikernes forventninger.

– Historien om kulturskolen fra et samfunnsvitenskapelig perspektiv har ikke vært skrevet før, sier Ola K. Berge.

Han har sammen med Mari T. Heian skrevet den nye boken «Kulturskolen. Fritidsarena og kulturpolitisk mikrokosmos» som i disse dager lanseres hos Universitetsforlaget. Den bygger i hovedsak på datamateriale fra en stor, landsomfattende studie av kulturskolen som ble ferdig i 2019 (se faktaboks).

Boken ser på kulturskolen med et kritisk blikk og stiller spørsmålet «hva nå» for institusjonen som siden 60-tallet har vært en del av «den kulturelle grunnmuren i lokalsamfunnet». Sistnevnte er hvordan kulturskolen ble omtalt i Kulturutredningen fra 2014.

– På et overordnet nivå har kulturskolen som nasjonalt dannelsesprosjekt blitt uthult. Ungdommen i dag ser seg ikke som en del av dette prosjektet. De vil heller drive med gaming, sosiale medier, idrett og andre aktiviteter som ikke er en del av et større kulturelt samfunnsprosjekt.

For barn av høyt utdannede foreldre

«Kulturskole for alle», heter det i kulturskolens visjon for seg selv. Men i boken finner forfatterne at dette idealet er langt fra virkeligheten.

– Kulturskolen skal være en viktig inkluderingsarena og den skal være «for alle», men vi ser at det ikke er tilfelle. Den kan til og med bidra til å forsterke utenforskap, nettopp ved at enkelte grupper ikke slipper til, sier Heian.

For idealer til tross, realiteten er at veldig få barn og unge bruker kulturskolen: Bare 11 prosent av barn i grunnskolealder er i dag elever. Blant dette fåtallet er det dessuten en overvekt av barn av høyt utdannede foreldre. Kulturskolene strever også med å rekruttere barn med minoritetsspråklig bakgrunn.

– Kunnskapen er fraværende

– Kunnskapen om at kulturskolen faktisk ikke er for alle, er fraværende, sier Berge, som sammen med Heian trekker frem denne dissonansen mellom ideal og praksis som et av bokens viktigste budskap.

Det er nettopp de store forventningene til kulturskolen som gjør det viktig å ha et realistisk bilde av institusjonens status i dag, forklarer forfatterne. Under årets Arendalsuka ble det for eksempel trukket linjer mellom kultur, beredskap og kriminalitetsbekjempelse.

– Når politikere og myndighetspersoner sier at kulturskolen skal bidra til å hindre utenforskap og redde ungdom fra kriminalitet, må de forstå hva kulturskolen faktisk er.

Boka bidrar med kunnskap om nettopp dette: Hva kulturskolen er, hva den skal være og hvem den skal være for. Den undersøker også bakgrunnen for at kulturskolen sliter med å leve opp til sine idealer om å være for alle.

«En godt bevart hemmelighet»

For det første oppleves ikke kulturskolen, med sitt fokus på klassisk vestlig kultur, som særlig relevant for dagens barn og unge. For det andre er det for få som i det hele tatt kjenner til kulturskoletilbudet: Selv kulturskolelærere omtaler det som en «godt bevart hemmelighet». For det tredje er kulturskole dyrt.

– De som vil forsvare kulturskolen kan gjerne si at «men vi er jo for alle». Og på overflaten kan de ha rett i det. Men da tar de ikke høyde for alle de usynlige hindringene folk møter på, sier Berge.

– Få kulturskoler har for eksempel informasjon på andre språk enn norsk. Og hindringene kan til og med være rent fysiske: Mange kulturskoler må man kjøre bil til, legger Heian til.

Foreslår tiltak for å redusere hindringene

Så hva skal til for å redusere barrierene og øke rekrutteringen – for ikke å snakke om inkluderingen?

Tiltak som blir foreslått i boken er blant annet å senke prisen på tilbudet og bruke flere ressurser på – samt sørge for kompetanse til – å nå ut til flere målgrupper.

Et tredje forslag er å endre tilbudet. Det må tilpasses hva barn og unge er interessert i, og henvende seg til et større mangfold enn elever med ressurssterke foreldre.

Men dette siste er lettere sagt enn gjort, blant annet fordi det bryter med hvordan kulturskolen ser seg selv. Og dessuten:

– Det er en utfordring at kulturskolen skal være så mange ting. Det skal være inkluderingsarena, talentfabrikk og det skal være fanebærer for norsk kultur, for å nevne noe. Kanskje må de prioritere noe ned. Skal det være mer bredde i tilbudet, skal det være mer fokus på lek, eller skal det være mer fokus på utdanning? sier Heian.

De som bruker kulturskolen, er riktignok fornøyd med tilbudet: 95 prosent av de spurte elevene og foresatte svarer i en av brukerundersøkelsene boken bygger på at de er fornøyde med kulturskoletilbudet. Dette tallet fanger dog ikke opp de som har sluttet fordi de er misfornøyde.

Nøkkelen til en kulturskole for fremtiden

En stor og viktig del av kulturskolens utfordringer går altså på hvem de skal være nå og i fremtiden. Da er det en utfordring at den ofte faller mellom flere stoler, også blant dem som har ansvaret for den.

– På nettsidene til Utdanningsdirektoratet, som er ansvarlige for kulturskolen, var den frem til helt nylig ikke nevnt med ett ord.

– Og da vi ringte samme direktorat i forbindelse med arbeidet med denne boka, ble vi henvist til Kulturdepartementet, ettersom vedkommende trodde det var dem som var ansvarlige.

Og her ligger noe av nøkkelen i forfatternes budskap til politikere og andre som peker på kulturskolen som viktig for samfunnet: Det trengs tydeligere styringssignaler om hva tilbudet skal være og hvordan kulturskolen skal jobbe.

– Samfunnet må ha troen på at kulturskolen er viktig om vi først skal ha en kulturskole som har en sjanse til å oppfylle forventningene til den, sier Berge og legger til:

– I alle fall hvis dette skal gjelde flere enn en liten brøkdel av barn og unge.

---