Kunnskapsgrunnlag til Musikkutvalget: Tre viktige samfunnsendringer musikkfeltet må ta høyde for

I sommer leverer det regjeringsoppnevnte Musikkutvalget sin helhetlige utredning (NOU) av musikkfeltet i Norge. Den blir det første av sitt slag, og det er knyttet stor spenning til resultatet.

Telemarksforsking har fått i oppdrag å levere en del av kunnskapsgrunnlaget til utredningen – spesifikt om det norske virkemiddelapparatet for musikkfeltet.

Rapporten, «Kakofoni og samklang», beskriver og analyserer hvilke virkemidler som finnes på ulike nivåer, grenseflater, overlappinger og hvilke mangler virkemiddelapparatet har, med mer.

En «lappeteppeøkonomi»

Rapporten har som mål å svare på spørsmålet: Hvordan fungerer det samlede offentlige virkemiddelapparatet sett i forhold til regjeringens målsetting om gode vilkår for musikkvirksomhet, effektiv bruk av ressurser og et fortsatt levende musikkliv i hele landet?

I Norge er musikkfeltet relativt lite, med en liten befolkning som utgjør et lite publikum, noe som gjør at få aktører kan leve av musikken alene. Økonomien i musikkfeltet har blitt beskrevet som en «lappeteppeøkonomi» der aktørene har inntekter fra mange forskjellige kilder, inkludert spillejobber og platesalg, men også deltidsjobber og offentlige støtteordninger.

I denne typen økonomi er støtteordningene en viktig del av livsgrunnlaget til mange aktører, og det er en utbredt oppfatning blant informantene i studien at de økonomiske virkemidlene fungerer bra og har bred støtte i befolkningen.

– Raust og vellykket virkemiddelapparat

– Som med mange andre politiske ordninger her i landet, er også virkemiddelapparatet for musikkfeltet raust og vellykket. Dersom man legger til grunn at offentlig støtte til kunst og kultur er bra for feltet, er vi heldige her i Norge sammenliknet med stort sett alle andre land, sier Ola K. Berge, som har ledet arbeidet med rapporten sammen med Åsne Dahl Haugsevje og Rebekka Svartebekk Myhrer.

Beskrivelsene og analysene er blant annet basert på data fra åtte fokusgruppemøter med til sammen 59 informanter fra hele det norske musikkfeltet.

Berge legger til at undersøkelsen viser at selv om virkemiddelapparatet i Norge jevnt over fungerer bra, finnes det også urettferdigheter og ting som ikke fungerer optimalt.

Tre omfattende endringer

Spesielt har det de siste 5-10 årene skjedd hurtige og gjennomgripende endringer i musikkfeltet som stiller nye krav til virkemiddelapparatet. Flere av informantene i rapporten hevder at virkemiddelapparatet er utformet i og tilpasset en virkelighet vi har forlatt, at det nå er viktig å tenke nytt og at virkemiddelapparatet må endre seg i takt med dette.

Rapporten peker særlig på tre utviklingstrekk som må tas på alvor og som virkemiddelapparatet må tilpasses til:

• Digitalisering
• Behovet for et grønt skifte
• Nye kvalitetsforståelser og økt vektlegging av verdien av mangfold

Digitalisering

Digitalisering og «plattformifisering» har store produksjons- og karrieremessige konsekvenser for musikere, og har flere konsekvenser enn de økonomiske konsekvensene av overgangen fra fysiske medier til strømming.

I en mer fragmentert medievirkelighet, får dessuten artistene selv mer ansvar for det som tidligere har vært spesialiserte funksjoner, som markedsføring.

– Artister må i dag klare flere ting selv. Det er blant annet viktigere enn noen gang at de klarer å selge seg inn til publikum på egenhånd. For å klare det må virkemiddelapparatet kunne sette dem i stand til å hente hjelp fra profesjonelle bransjeaktører.

Grønt skifte

Som resten av samfunnet, må også musikkfeltet ta inn over seg behovet for et skifte til et mer bærekraftig samfunn. Dette legger nye føringer for virkemiddelapparatet.

– For å sette det på spissen, så er det da en dum idé å ha virkemidler som legger opp til at artistene flyr til den andre siden av verden for å holde én konsert, selv om det kan være gunstig med hensyn til artistens karriereutvikling.

En tidligere undersøkelse fra Telemarksforsking, «Mot en grønn og bærekraftig kultursektor», viser at initiativene til grønn omstilling av kultursektoren i liten grad kommer fra politisk hold, men er overlatt til praksisfeltet selv.

Samtidig peker en av informantene i «Kakofoni og Samklang» på at Norge henger etter andre land, i den forstand at virkemidlene er innrettet på en måte som bidrar til å opprettholde eksisterende systemer.

Kvalitetsskifte og sjangermangfold

Mange av utfordringene i det norske virkemiddelapparatet er altså knyttet til at det er bygget rundt en virkelighet som er forlatt.

Dette gjelder også hvordan etablerte hierarkier på musikkfeltet i de senere år har blitt utfordret av en økt vektlegging av verdien av mangfold, i flere betydninger – både aktørmangfold, sjangermangfold og mer.

Til nå har de klassiske vestlige kulturuttrykkene dominert i blant annet tilskuddsordningene. Oversikten over tilskudd til musikk over statsbudsjettet fra Kulturdepartementet i 2023, viste at opera og klassisk mottok 91 prosent av tilskuddet, mens folkemusikk (3%), diverse (3%), Jazz (1%) og populær (1%) delte på de resterende 9 prosentene. Skjevheten forsterkes av at de store institusjonene får en langt større andel av støtten enn det frie feltet.

Selv om det finnes både historiske og praktiske forklaringer på denne skjevheten, rettes det, spesielt innen populærmusikken, sterk kritikk mot det de opplever som skjevheter. Berge peker på populærmusikken som eksempel på en sjanger som har blitt rammet av endringene i markedet.

– Før kunne mange artister leve av platesalg. Det går ikke lenger, og få artister har i dag en bærekraftig økonomi helt uten offentlig støtte. Det gir behov for et virkemiddelapparat som tar hensyn til også de sjangrene man tidligere har sett på som i stand til å klare seg selv kommersielt.

Aktørmangfold

Samtidig har det de siste årene blitt et økt fokus også på aktørmangfold, og Kulturdirektoratet har gjennom de siste årene lagt mye vekt på å øke mangfoldet i kultursektoren.

Men mange av disse tilskuddene treffer dårlig, ifølge informantene i rapporten. Blant annet fordi mye av pengene går til utredninger og byråkrati, mens lite går til utøvere og deltakelse.

Hva må til?

Virkemiddelapparatet for musikk i Norge har vokst frem over lang tid, i nøye samspill med musikkfeltet og kulturpolitikken og er omfattende og komplekst, med mange overlappende enkeltvirkemidler.

Derfor understreker forskerne i rapporten at det er grunn til å være forsiktig med inngripende endringer i virkemiddelapparatet på musikkfeltet, uten å ha utredet konsekvensene nøye.

Likevel er det enkelte viktige mangler eller svakheter i virkemiddelapparatet som peker seg ut når man ser hele verdikjeden i sammenheng.

Rapporten anbefaler blant annet følgende:

• Virkemiddelapparatet bidrar ikke til det sjanger- og aktørmangfoldet man bør kunne forvente. Dette er en viktig kulturpolitisk diskusjon som bør tas på alvor.
• En forsterket innsats rettet mot oppgaver knyttet til distribusjon, markedsføring og salg av musikk – innrettet på en måte som avlaster utøverne og styrker støtteapparatet.
• Frivilligheten bør få mulighet til å samarbeide mer og bedre med profesjonelle aktører enn i dag.
• Tilskuddsordningene bør få universell utforming.
• Juridiske virkemidler må sørge for å gi norske opphavere best mulig beskyttelse og vederlag.
• Virkemiddelapparatet bør i større grad enn i dag bidra til å realisere musikkfeltets næringspotensial.
• Den kulturpolitiske og den næringspolitiske virkemiddelforvaltningen bør utvikle gode og varige praksiser for samarbeid og koordinering.
• Offentlige myndigheter må gjennom virkemiddelapparatet ta en tydeligere lederrolle i bærekraftig omstilling av musikkfeltet.
• Den spennende nyvinningen som er etableringen av regionale kulturfond bør brukes til å tenke nytt rundt etablering og innretning av virkemidler for musikkfeltet. Særlig bør dette være en god anledning til å prioritere aktivitet framfor byråkratisering, gjerne på tvers av frivillig-profesjonell-aksen.