Rigmor Dahl Delphin/Oslo Museum. Fra Alle Kvinner 50/1962.

Kunnskapsgrunnlag til barne- og ungdomskulturmelding

februar 11, 2020Evalueringer og utredninger Kulturforsking

Rapporten Ung kultur – om barn og unges kultur- og hverdagsliv før og nå

Rapporten Ung kultur samler resultatene fra et oppdrag om barn og unges kultur- og hverdagsliv før og nå, nasjonalt og lokalt, analogt og digitalt. Rapporten er skrevet på oppdrag fra Kulturdepartementet, og skal inngå som et kunnskapsgrunnlag for den kommende stortingsmeldingen om barne- og ungdomskultur.

Et oppdrag med stor bredde

Oppdraget har vært bredt. Arbeidet har på den ene siden handlet om å gi en oversikt over eksisterende kunnskap om barn og unges kultur- og mediebruk/-deltagelse: Hva vet vi om bruksmønstre og hva vet vi om effekt og betydning av den kulturen som brukes? Vi har undersøkt endringer over tid, og sett norske forhold i lys av internasjonale trender og forskning.

På den andre siden har arbeidet handlet om å beskrive og analysere mangfoldet og bredden i det lokale kulturlivet for barn og unge, med et særskilt blikk for utviklingstrekk, virkemidler og faktorer av betydning. Til sist har det også vært en del av oppdraget å beskrive og analysere samspill og samarbeidsløsninger på tvers av organisasjoner og sektorer på lokalt nivå.

Barn og unges kulturbruk er høy, og i endring

Rapporten slår fast at kulturbruken blant barn og unge når det kommer til tradisjonelle kulturaktiviteter generelt sett er svært høy og stabil. På et litt mer detaljert nivå, er det likevel slik at tradisjonelle kulturaktiviteter som bibliotek og museum har hatt en liten nedgang i bruken, mens aktiviteter som scenekunst, opera, ballett/dans og teater/musikal/revy opplever økt bruk fra barn og unge. Generelt ser vi også at barn og unge bruker langt mindre tid på tradisjonelle medier, og langt mer tid på digitale medier. Lineær-TV har hatt en drastisk nedgang i bruken, mens sosiale medier, strømming og dataspill kan betegnes som barn og unges nøkkelaktiviteter.

Fritidsorganisasjoner opplever relativt høy og stabil aktivitet, og her dominerer ungdomsskoleelever, mens videregående elever er mindre aktive. Undersøkelser viser også at det finnes noen tydelige sosiale forskjeller når det gjelder kulturbruk blant barn og unge. Barn av foreldre med høy utdanning er i høyere grad brukere av kulturskolen. Det er også tydelige forskjeller for medlemskap i fritidsforeninger, og ungdom fra lavere sosiale lag bruker mer tid foran skjerm enn ungdom fra høyere sosiale lag.

Kulturens effekter

Vi ser at studier av kulturens effekter særlig har fokusert på velvære, mestringsfølelse og livskvalitet  på den ene siden, og på mental kapasitet, skoleresultater og/eller prestasjoner i ikke-kunstneriske fag på den andre siden. Et flertall av slike undersøkelser har vært gjennomført i skolesammenheng, slik at kunnskapsbyggingen er preget av den obligatoriske skolekonteksten. Det er også langt flere kvantitative enn kvalitative studier. Å studere effekter av kulturbruk er svært utfordrende metodisk, blant annet fordi det er vanskelig å isolere den eventuelle påvirkningen kultur som sådan har fra den konteksten den som oftest inngår i. Systematiske metastudier viser også at mange av studiene er av varierende kvalitet, med tydelige metodiske svakheter og mangelfullt dokumenterte påstander om kausal effekt av kulturbruk. Effektstudier hjelper oss altså bare et stykke på vei i å finne ut hvilken forskjell kunst og kultur gjør i livene til barn og unge. Det er likevel ingen grunn til å tvile på at kultur, særlig når vi inkluderer ulike medier i dette kulturbegrepet, spiller en svært stor rolle for dagens barn og unge. De kvantitative undersøkelsene som viser omfanget av de unges mediebruk er talende i så måte. Flere tiår med kultursosiologisk forskning, særlig rettet mot ungdom, har også bekreftet hinsides enhver tvil, at kultur er en sentral markør av identitet. Kultur, særlig musikk, har og har hatt betydning for danning av personlig identitet, gruppetilhørighet og for å signalisere opprør. Samtidig viser ungdomsstudier at generasjonskløfta til dels er forsvunnet. Kanskje er det derfor nye kulturuttrykk som har overtatt musikkens rolle som identitets- og generasjonsmarkør: sosiale medier, gaming, nettforum, memes osv.

Kunnskapsgjennomgangen viser samtidig at det er et potensielt paradigmeskifte som kanskje kan spores: en (gjen)åpning av døren til å vurdere kultur som en kilde til dannelse og medborgerskap, slik også den siste kulturmeldingen fokuserer på. Et slikt skifte representerer eventuelt en forskyvning i fokus fra kulturens transfer-effekter til kulturens verdi og individuelle betydning. Her ser vi at det er et forskningsbehov for undersøkelser som ser på kulturens verdi og betydning i et førsteperson-perspektiv.

Fem utviklingstrekk i det lokale kulturlivet

Barn og unges lokale kulturliv er preget av fem utviklingstrekk, slik vi ser det: For det første har valgmulighetene økt i svært stor grad. For det andre mener vi å se en bevegelse fra frie arenaer til tilrettelagte fordypningstilbud. For det tredje er det tegn på en økt profesjonalisering i dette feltet. For det fjerdeer det endrede vilkår for frivilligheten. For det femte kjennetegnes det lokale kulturlivet for barn og unge av nye aktørmønstre og økte forventninger om medvirkning og deltagelse fra både barna selv og deres foreldre.

Samspill og samarbeid – seks norske eksempler

Kulturtilbudet til barn og unge er et resultat av et samspill. Den ene siden i dette samspillet utgjøres av en kulturell infrastruktur, som blant annet inkluderer formelle virkemidler som organisering, lovverk, større, nasjonale satsninger og økonomiske støtteordninger. På den andre siden finner vi lokale tilpasninger, enkeltpersoners innsats, demografi, tilfeldigheter, historie og, som alltid, noen vanskelig identifiserbare x-faktorer. Her er det verdt å understreke spesielt det samspillet som ligger mellom de overordnede, nasjonale føringene, og den lokale operasjonaliseringen av disse.

I rapporten har vi beskrevet seks eksempler på lokalt kultursamarbeid. Eksemplene er hentet fra Kristiansund, Bærum, Nord-Gudbrandsdal, Kongsberg, Kristiansand og Hammerfest. Sammen synliggjør disse eksemplene at det finnes et stort mangfold av mulige løsninger på hvordan man kan organisere og gjennomføre lokalt kulturarbeid blant barn og unge i praksis. Det er på langt nær slik at det finnes én modell som fremstår som særlig vellykket. Alle våre seks nedslag er på sitt vis vellykkede eksempler på hvordan kulturtilbudet til barn og unge kan utvikles lokalt. Dette har imidlertid skjedd på seks ulike måter. Det nærmeste man kommer en modell på tvers av eksemplene, er en eventuell ad hoc-modell, der de vellykkede elementene ved det lokale samarbeidet kun kan forstås i den lokale konteksten. De er likevel svært lærerike. Samlet sett kan vi si at gode samarbeidsmodeller på sitt beste fører til at offentlige, private og frivillige aktører sammen klarer å skape et helhetlig kulturtilbud som er bedre enn hva de enkelte aktørene kunne fått til uten samarbeid.

Stortingsmelding om barne- og ungdomskultur

Rapporten Ung kultur fra Telemarksforsking kan du lese her. Kontaktperson og prosjektleder for oppdraget er seniorforsker Ole Marius Hylland.

Telemarksforsking har også, i samarbeid med NTNU og på oppdrag for Utdanningsdirektoratet, levert et kunnskapsgrunnlag om kulturskolen, som inngår i arbeidet med den samme stortingsmeldingen.

På Regjeringen.no kan du lese mer om Kulturdepartementet og Kunnskapsdepartementets arbeid med stortingsmeldingen om barne- og ungdomskultur.