Fra en av Sondre Lerches digitale konserter. Skjermdump fra facebook.

Kultursektoren i et digitalt laboratorium

oktober 18, 2021 Kulturliv og kulturpolitikk

Kulturforsker Ole Marius Hylland gjorde digitalt feltarbeid i pandemiens 100 første dager. Han fant at de digitale utprøvingene i kultursektoren bare skapte midlertidige endringer.

 

Da Norge stengte ned 12. mars 2020, flyttet deler av kultursektoren over på digitale plattformer. Det oppsto et rom for digital utprøving – et digitalt laboratorium. I hvilken grad de digitale utprøvingene virkelig endret kultursektoren, undersøker kulturpolitikkforsker Ole Marius Hylland i en nylig publisert artikkel i Poetics.

 

Covid-19 og den digitale kreativiteten

Under de første perioden av nedstengningen i Norge skjedde det en brå digital vending innen kultursektoren. Under koronapandemiens første fase blomstret det digitale kreativiteten og mangfoldet. Konserter uten publikum ble streamet. Artister som Sondre Lerche og en rekke andre tok opp gitaren og holdt kontakten med publikum gjennom digitale livesendinger fra egne leiligheter. Det ble etablert egne scener som Brakkesyke 2020 og Digitalscenen, hvor ulike artister fikk spille og hvor publikumsbetalingen skjedde i form av vipps-donasjoner.

 

Kulturforsker på digitalt feltarbeid

Blant det digitale publikummet var kulturforsker Ole Marius Hylland som fra hjemmekontoret i Kongsberg gjorde digitalt feltarbeid. Her fulgte han de største digitale scenene gjennom de 100 første dagene av nedstengningen fra 12 mars til 19 juni. I tillegg intervjuet han kulturarbeidere om situasjonen, og fulgte Aftenposten og VGs dekning av fenomenet.

 

«Forstyrrelse» framfor endring av kultursektoren

–Jeg er opptatt av hvilke virkninger den digitale utprøvingen hadde på de strukturelle rammene for kulturproduksjon, forteller Hylland.

Han finner at de digitale utprøvingene som fant sted tilsynelatende bare skapte midlertidige endringer (temporary disruptions) i de etablerte strukturene i kulturlivet – og at det egentlig ikke ble etablert noen nye faste strukturer som har endret feltet som sådan. Dette går på tvers av en del antagelser tidlig i pandemien, at dette ville medføre store endringer.

Hylland trekker fram flere forklaringer på dette funnet. Det ene er at første fasen av pandemien bød på digitale ad hoc-løsninger og en blanding av frivillighet, idealisme og amatørvirksomhet. Dessuten hadde ikke de digitale løsningene noen egentlig konkurranse med det analoge kulturtilbudet siden dette var lukket ned. Hylland konkluderer derfor med at den digitale utprøvingen som skjedde gjennom nedlukkingens første 100 dager – heller må karakteriseres som en forbigående endring, framfor en egentlig og varig endring av kulturlivets strukturer.

Les artikkelen: Tales of temporary disruption: Digital adaptations in the first 100 days of the cultural Covid lockdown