Regjeringen hindret hyttefolket med lov å besøke sine hytter i påsken. Tiltaket skapte debatt om hyttenes plass i samfunnet.

Hyttebygging er ikke et tapsprosjekt for kommune-Norge

mai 4, 2020Vitenskapelig arbeid Regional utvikling

Med koronakrisen kom hyttedebatten. I starten handlet det om hytteforbudet, men etter hvert handlet diskusjonen vel så mye om hyttekommunenes økonomi. Tjener hyttekommuner på hyttefolket?

 

For tre år siden skrev Telemarkforskings Knut Løyland sammen med Lars-Erik Borge og Ole Henning Nyhus artikkelen  «Hyttekommunenes økonomi» i Samfunnsøkonomen.

 

Feil at hyttebygging er et tapsprosjekt

Forskerne mener hytter økonomisk slår positivt ut for hyttekommunene.

Artikkelen skiller mellom en generell analyse som inkluderer hyttenes betydning for lokalsamfunnets inntekter totalt sett  og en kommunaløkonomisk analyse, som diskuterer kommuneorganisasjonens utgifter knyttet til hyttebefolkningen.

Lokalsamfunnsanalysen tyder på at hyttebygging gir netto gevinst, selv uten eiendomsskatt på hytter, mens den kommunaløkonomiske analysen tyder på underskudd hvis kommunene ikke benytter seg av sin rett til å skrive ut eiendomsskatt.

Forfatterne finner bl.a. at én ekstra hytte eid av person som ikke er bosatt i kommunen, i gjennomsnitt vil øke de private bruttoinntektene i kommunen med ca. 9000 kroner. Dette vil igjen føre til at kommunen får inntekter på ca. 900 kroner fra sine lokale innbyggere, gjennom økt inntekt- og formuesskatt. Beregningene som presenteres er gjennomsnittsberegninger for Norge og er således ikke egnet som grunnlag for beregninger i enkeltkommuner.

I artikkelen estimerer forskerne at kommuneorganisasjonens utgifter til hjemmetjenester, helsetjeneste og tekniske tjenester beløper seg til 2600 kroner før eiendomsskatt. Men vi kan altså ikke bare se på utgiftene.

Turistskatt eller eiendomsskatt?

Hyttebyggingens effekt på kommunenes økonomi har de senere årene blitt diskutert i lys av det såkalte oppholdsprinsippet, som innebærer at kommunen har ansvaret for primærhelsetjenestetilbudet til dem som til en hver tid oppholder seg innenfor kommunens grenser. Dette har selvsagt virkninger på hyttekommunenes helse- og omsorgsutgifter. At hyttefolkets helse- og omsorgsutfordringer skal dekkes av hyttekommunen, er en uttalt bekymring i flere av disse kommunene. Og bekymringen forsterkes av at hyttenes standard stadig blir bedre og danner grunnlag for begrepet «second homes». Og det er neppe tvil om at mer fleksible kontorløsninger og mer fritid gir gode muligheter for lengre opphold i fritidsboliger i årene som kommer.

På den annen side er det kommunene selv som i stor grad legger til rette for hyttebygging, og det kan neppe komme som en overraskelse at oppholdsprinsippet gjelder. Analysene viser altså at de økonomiske konsekvensene for hyttekommunene som helhet i gjennomsnitt er gunstige, mens kommuneorganisasjonens økonomi i gjennomsnitt går i underskudd. Et sterkere ønske om å avskaffe oppholdsprinsippet og økt bruk av eiendomsskatt i typiske hyttekommuner, er uttrykk for at kommuneøkonomien blir presset av hyttebyggingen. Økt bruk av hyttene i årene som kommer, vil forsterke presset på kommuneøkonomien.

Et eget omfordelingssystem til hyttekommuner i det kommunale inntektssystemet har blitt foreslått for å imøtekomme en belastet kommuneøkonomi i typiske hyttekommuner. Funn i de analysene som omtales her, innebærer imidlertid at forskerne ikke anbefaler å innføre særskilte ordninger for å kompensere for økonomiske utgifter i hyttekommuner. I stedet for turistskatt, hevdes det at eiendomsskatt er en mer hensiktsmessig skatt, som fortsatt ikke er fullt utnyttet i hyttekommunene.