Villrein i Jotunheimen. Illustrasjonsbilde. Foto: Sébastien Goldberg, UnsplashGod håndtering av sykdomsutbrudd blant vilt krever at myndighetene lytter til lokalbefolkningen
september 17, 2025Fag- og lokalkunnskap bør ikke sees på som motstridende. I stedet kan det å kombinere dem gi store fordeler. Det viser en ny studie fra Telemarksforsking som har sett på sykdomsutbrudd blant villaks og villrein i Lærdal.
Familiene som lever og virker i Lærdal har dype røtter til stedet, så vel som til naturen og dens ressurser. Ressurser som har trukket folk til regionen i tusenvis av år.
Som én lærdøl uttrykker det i en ny studie av Telemarksforsking:
«Sønnen min vil bli den niende generasjonen på denne gården.»
Studien, Balancing biosecurity and local stewardship: Wildlife disease management in rural Norway, er skrevet av Marianne Singsaas ved Telemarksforsking og kollega Camilla Sandström ved Umeå universitet og ble nylig publisert i det internasjonale tidsskriftet Journal of Rural Studies.
– Godt samarbeid med lokal forvaltning er avgjørende for håndtering av viltsykdommer. Staten har ikke kapasitet eller ressurser til å håndtere dette alene i lengden, og da er det viktig at ingen broer brennes, forklarer Singsaas.
Lokalkunnskap i møte med fagkunnskap
Vi blir stadig flere mennesker, som bygger ned stadig mer natur. Dette, kombinert med globale klimaforandringer, øker både presset på ville dyrebestander og risikoen for sykdom. Som følge av dette har myndighetene i Norge tatt en mer aktiv rolle basert på føre-var-prinsipper i naturforvaltningen.
Dermed har det skjedd et skifte fra lokal, tradisjonsbasert naturforvaltning som fokuserer på å håndtere sykdom blant viltbestander, til mer myndighetsstyrt forvaltning basert på fagkunnskap, restriksjoner og aggressive tiltak. Denne siste tilnærmingen kalles biosikkerhet og baserer seg på et føre-var-prinsipp.
Studien undersøker denne overgangen og dens sosiale, etiske, og politiske konsekvenser, fra flere perspektiver.
«Vi har hatt sykdom på dem begge»
Lærdal og dens befolkning har inngående kjennskap til forholdet mellom lokal naturforvaltning og biosikkerhet: De siste 30 årene har regionen gjennomgått to alvorlige sykdomstilfeller blant sin fauna. Først da den lokale laksestammen ble infisert av lakselus, senere da villreinstammen ble rammet av skrantesjuke.
«Det er bare to nomadiske viltarter Norge har et internasjonalt ansvar for, og det er villaksen og villreinen. Vi har begge arter her i Lærdal, og vi har hatt sykdom på dem begge,» uttaler en informant i studien.
Selv om de to tilfellene har svært forskjellige forutsetninger (skrantesjuke kan, for eksempel, potensielt være en risiko for folkehelsen), er spenningen mellom lokal naturforvaltning og myndigheter tydelig i begge tilfeller.
– Mer fokus må rettes mot lokalsamfunnene og deres opplevelse av statlige biosikkerhetstiltak. Tiltak som er vanlige i fjøs blir ikke nødvendigvis godtatt når de skjer ute i naturen. I tillegg vil man oftest raskt kunne sette inn en ny besetning i et fjøs, mens i Lærdal snakker vi om generasjoner som mister kultur og tradisjoner rundt laksefiske eller villreinjakt, sier Singsaas.
«Min far stod ved elvebredden og gråt»
Da lakselusa først ble registrert i Lærdal i 1996 merket lokalbefolkningen at noe var feil allerede før den første lusa ble påvist. Og da myndighetene foreslo rotenonbehandling – et middel som dreper lakselus, men også laks – innså lokalbefolkningen at det hastet, og støttet opp om tiltaket.
Det hele ble dog opplevd som svært dramatisk av lærdølene.
«Min far stod ved elvebredden og gråt da han så all den døde fisken som kom flytende nedover», forteller én informant, som fortsatt blir sterkt preget av å snakke om hendelsen.
Elva friskmeldt i 2017 etter lokalt initiativ
Da første rotenonbehandling ikke fungerte, kjølnet støtten. Og da tredje behandling skulle i gang, ble den blokkert av lokale aktører. I stedet utviklet disse, i samarbeid med forskere, en ny løsning som innebar en mer skånsom behandling av laksen.
Klima- og miljødepartementet støttet denne tilnærmingen, mens Miljødirektoratet fortsatte å foretrekke rotenonbehandlingen.
I 2017, etter tre behandlinger med den nye metoden, ble elva friskmeldt.
Da villreinen fikk påvist skrantesjuke i 2016, foreslo lokale aktører igjen et mer skånsomt alternativ til sykdomshåndtering enn myndighetene. Sistnevnte gikk for å utrydde den rammede bestanden fullstendig.
De lokale aktørene fikk ikke gehør og innen ett år etter at sykdommen ble påvist, var hele bestanden på over 2000 individer utryddet fra Nordfjella.
«Samarbeid er essensielt»
Å ignorere slike lokale innspill og tiltak er ikke en god idé i et lengre perspektiv, argumenterer Singsaas og Sandström for i studien.
For selv om ovenfra-og-ned-prosesser som baserer seg på ren fagkunnskap kan være nyttig for å håndtere umiddelbar risiko på kort sikt, er det ikke nødvendigvis bærekraftig i lengden.
«Samarbeid med lokale landeiere, jegere og sportsfiskere er essensielt for å sikre et bærekraftig utfall,» skriver forskerne.
Om tiltakene ikke respekterer eller tar hensyn til stedbunden kunnskap og -praksis risikerer myndighetene at lokalbefolkningen mister både eierskap og motivasjon til å bidra, og eksterne organisasjoner har hverken ressurser eller kapasitet til å opprettholde tiltakene uten denne lokale støtten.
Å lytte til de lokale har store fordeler i seg selv
Å spille på lag med lokal kunnskap kan dessuten ha store fordeler i seg selv:
Myndighetenes tilnærming kan dra store fordeler av den kontekstuelle følsomheten og etiske forankringen i lokal forvaltning, konkluderer forskerne. Samtidig kan den lokale forvaltningen styrkes av grundig vitenskapelig fagkunnskap samt myndighetenes tilgang på ressurser.
Det forutsetter dog at myndighetene legger til rette for at lokale aktører får mulighet til å delta i avgjørelser, samt har respekt for lokal kunnskap, og emosjonelle og kulturelle dimensjoner som støtter sosioøkologisk levedyktighet over lengre tid.
– Norsk viltforvaltning er tuftet på tillit og samarbeid mellom lokal og statlig forvaltning. Når lokal forvaltning blir tilsidesatt vil dette undergrave tillit og gjøre framtidig samarbeid vanskeligere. Vi må finne måter å balansere internasjonalt regelverk med lokale praksiser, avslutter Singsaas.
Gevinsten er både mer effektive behandlingsmetoder, men også økt oppslutning og mer økologisk bærekraftige løsninger.
