Per Mangset har mye å fortelle om norsk kulturpolitikks historie fra sitt kontor hos Telemarksforsking.

Slik ble Bø et sentrum for norsk kulturpolitikkforskning

desember 20, 2024 Kulturliv og kulturpolitikk

Per Mangset har forsket på kulturpolitikk i over 50 år. Fra kontoret sitt forklarer han hvordan Bø ble selve arnestedet for et helt internasjonalt forskningsmiljø.

– Et spor ble lagt på et lite møterom her i Bø rundt 1990, og endte i … ja, siste gang var i Warszawa i 2024.

Mangset, professor emeritus ved Telemarksforsking, reflekterer over hvordan kimen til det som nå har blitt den viktigste internasjonale arenaen for kulturpolitisk forskning, ble sådd.

Det er ikke mange som har fulgt norsk kulturpolitikk tettere enn Mangset de siste 60 årene.

Nylig har han både blitt feiret med jubileumsseminar og sluppet boka «Kulturpolitikkens glemte helter», der han oppsummerer sine erfaringer og sine møter med en rekke kulturpolitiske helter.

Kulturpolitikkforskningens nestor

I boka omtaler han seg selv som «kulturens kikker og skjemtegauk».

Av andre omtales han som kulturpolitikkforskningens nestor. En pioner på feltet av internasjonal størrelse.

Gjennom fem tiår på innsiden av kulturfeltet i Norge har han møtt, tegnet og mottatt stafettpinner (fra Einar Førde) fra  noen helt sentrale navn i norsk kulturliv.

Men her på kontoret i Bø, «den nasjonale folkekulturens kjerneområde», som han beskriver stedet som i boka, med veggene fylt av klenodier fra en fruktbar forskerkarriere som har beveget seg via både Stavanger, Paris og til Bø, er det én ting som er sikkert:

Per Mangset vil mye heller snakke om faget sitt enn om seg selv!

– Få forsket på kulturpolitikk

Så også når han skal forklare hvordan det hele startet:

– Det var få som forsket på kulturpolitikk før den nye kulturpolitikken kom på 70-tallet, forklarer han.

I dette tiåret spredte en bølge av nye tanker rundt kulturpolitikk seg i Europa. Frem til nå hadde kulturen vært mer delt og fragmentert i høykultur og lavkultur, mellom sentrale strøk og distrikt, mellom private aktører og mellom statlig forvaltning og frivillighet.

Nå ville myndighetene bryte med tendensene om at kunst og kultur i høy grad var et elitefenomen forbeholdt de store byene.

Det førte til et «kraftfullt politisk initiativ»: En «ny kulturpolitikk» som så høykultur sammen med amatørkultur og fritidsliv, og som ikke bare skulle spre kulturen ut over landet, men som også la opp til at kommunene selv skulle kunne legge til rette for kulturelle aktiviteter i sine lokalsamfunn.

– Etter hvert innså man at, ‘ja, men det må forskes på dette feltet også’. Det var myndighetenes behov som var drivkraften for at man begynte med forskning og utredning.

 

 

Den store, «glemte» helten i norsk kulturpolitikk

Det er i denne perioden det vokser frem en skikkelse som Per Mangset gjerne snakker om: Johs. Aanderaa .

– Det er han som er den store helten i denne boka. Det var i grunnen ikke fordi jeg hadde et så positivt forhold til ham, men han var en veldig handlekraftig fyr, fortalte Mangset til Klassekampen i november.

I denne brytningstiden for norsk kulturpolitikk kommer og går det kulturministere, men Aanderaa, som var ekspedisjonssjef i Kirke- og undervisningsdepartementet/Kulturdepartementet, sørget for kontinuitet, engasjement og kompromissløshet.

– Det er veldig mye av det som ble bygd opp da, som er blitt stående, sier Mangset.

– Riktig. Så hans ettermæle lever fortsatt?

– Ja, nei, boka heter jo «Kulturpolitikkens glemte helter». Så han er jo glemt, da.

– Men det han etablerte?

– Ja, det står.

 

 

Et lite møterom i Bø

Etter at Aanderaa og «hans hjelperyttere» hadde arbeidet med å etablere kulturpolitikken på 70-tallet, vokste det etter hvert frem ideer om en ytterligere profesjonalisering av forskning om kulturpolitikk. Blant annet i et møterom i Bø.

– Helt på begynnelsen av 90-tallet hadde Forskningsrådet et seminar i Bø. Og da var det en del av oss som kalte inn til et uformelt møte der vi begynte å diskutere hva vi skulle gjøre for å fremme kulturpolitisk forskning.

Her foreslo Fredrik Engelstad, ved Institutt for Samfunnsforsking , at forskerne på dette feltet burde starte med egne forskningskonferanser. Konferansene skulle være akademisk orienterte seminarer med fagfellevurdert forskning, paperframlegging og diskusjon i paneler, og faglig interessante «keynote speakers».

Forslaget ble godt mottatt og iverksatt:

– Vi var en liten gruppe forskningsentreprenører, Georg Arnestad, Svein Bjørkås og jeg, som arrangerte slike årlige forskningskonferanser gjennom hele 90-tallet.

I utgangspunktet var det bare snakk om norske forskningskonferanser, men snart ble også ideen om en internasjonal konferanse sådd.

Den viktigste internasjonale arenaen for kulturpolitikkforskning

– I den perioden etablerte jeg kontakt med mulige internasjonale kolleger, og var derfor på noen slike konferanser i Barcelona, Paris og San Fransisco. Der fant jeg ut at de etablerte forskningskonferansene på dette feltet var forferdelig dårlige, både akademisk og organisatorisk.

En gruppe bestående av blant andre Oliver Bennett, redaktør for tidsskriftet the International Journal of Cultural Policy, Dorte Skot-Hansen, professor ved Universitetet i København, og Mangset selv, startet derfor arbeidet med å lage en ny konferanse over samme lest som den norske, altså mer akademisk orienterte og mer velorganiserte konferanser: the International Conference on Cultural Policy Research (ICCPR) så dagens lys.

Den første internasjonale konferansen ble arrangert – med støtte fra Norges forskningsråd – i Bergen høsten 1999. Den andre konferansen ble arrangert i Wellington, New Zealand, i 2002; den tredje i Montreal, Canada, i 2004, og den fjerde i Wien, Østerrike, i 2006.

Konferansen har siden vokst til å bli den viktigste arenaen for kulturpolitisk forskning internasjonalt. Den ble altså sist arrangert i Warszava (2024), som Mangset snakker om i sitatet vi startet denne artikkelen med.

 

 

Høydepunkter i karrieren

Mangset trekker frem denne konferansen og etableringen av det sterke fagmiljøet i Bø og Telemarksforsking som høydepunkter i karrieren:

– Det er morsomt at vi har et sterkt forskningsmiljø her i Bø på dette feltet. Vi har på en måte satset på et felt som de sentrale miljøene på universitetene ikke gjorde noe særlig med. Det var få andre enn oss som brydde seg noe særlig om forskning om kulturpolitikk, men dét har vi gjort gitt.

– Det er jo ikke bare min fortjeneste. Det er manges fortjeneste at dette miljøet har blitt så sterkt.

Og det er ikke bare denne konferansen og fagmiljøet i Bø som har holdt stand fram til i dag. Også i kulturpolitikken har mye av grunnlaget som ble lagt på 70-, 80- og 90-tallet holdt stand.

Kulturpolitikkens helter

I «Kulturpolitikkens glemte helter» skriver Mangset:

«At det står enkeltpersoner bak store samfunnsendringer, blir ofte glemt – ikke minst av oss samfunnsvitere».

Selv vil han nok neppe anse seg selv som en av disse enkeltpersonene.

Men for oss andre er det likevel fullt mulig å – i det minste – la seg inspirere av hvordan man ved å sørge for å være på rett sted til rett tid, med en dose dyktighet og pågangsmot, kan ende opp med å starte noe som varer, og som har internasjonal relevans.

Som da Engelstad i det uformelle møtet i Bø foreslo å starte en forskningskonferanse for kulturpolitikk:

– Ja kanskje det, tenkte vi, forteller Mangset.

– Så gjorde vi det.