Da kulturminnevern ble miljøpolitikk
juni 12, 2023Hvordan ble kulturminnevern til miljøsak og miljøpolitikk? Dette er det sentrale spørsmålet i en artikkel som nylig ble publisert av seniorforsker Anne-Sofie Hjemdahl.
«Å gjøre kulturarv til miljøpolitikk – om arealpolitikk, ressurstenkning og naturaliseringsprosesser» er tittelen på artikkelen som er publisert i Nordisk Kulturpolitisk tidsskrift.
– I artikkelen belyser jeg hva som skjedde med kultur-natur-relasjonen da det norske kulturminnevernet ble lagt inn under det nyopprettede Miljøverndepartementet i 1973, forteller Hjemdahl. Hun er spesielt opptatt av hvordan kunnskapsproduksjonen om kulturminner endret seg.
Etablering av en statlig miljøbevissthet
Miljøverndepartementet ble opprettet i 1972. Da handlet miljø om klima, naturvern og friluftsliv. I 1973 ble også norsk kulturminnevern lagt innunder Miljøverndepartementet. Artikkelen tar utgangspunkt i etableringen av det som kan omtales som en statlig miljøbevissthet i Norge, og undersøker det kunnskapsmessige og politiske arbeidet for å gjøre kulturminnevern til miljøsak og miljøpolitikk. Dette er sider ved det norske kulturminnevernets historie som ikke har fått nevneverdig oppmerksomheten i forskningslitteraturen, forteller Hjemdahl.
Synliggjøring av kulturminnene – og arbeidet med å gjøre kulturminnene til virksomme aktører
Artikkelen løfter fram kunnskapsproduksjonen som knyttet seg til saksfeltet kulturminner. En merkbar endring etter departementsskiftet var at kulturminnevernet gradvis ble en del av en arealpolitisk og ressurspolitisk tenkning. Det ble for eksempel lagt ned et betydelig arbeid i å synliggjøre kulturminnene som saksfelt for arealplanleggeren på samme måte som for de andre miljøfagene. Det handlet om å gi kulturminnene en agens eller virkning inn i arealpolitikken. Kunnskapsinitiativene som fulgte dreide seg om å etablere stedlig forankrede kulturminnefakta, gjennom registreringer.
– Etableringen av planer, registre og kart var sentrale redskap for å få til dette, forteller Hjemdahl. I artikkelen omtales dette som synsteknologier. Planene, registrene og kartene etablerte og lagret kunnskap om kulturminnene, samtidig som de bidro til å gjøre kulturminnene til en regjerlig størrelse – og dermed til et saksområde som lot seg styre og overvåke.
Kulturminnevern som ressurspolitikk
Etter at kulturminnevernet hadde hatt tilhold i miljøverndepartementet i vel femten år, skjedde strukturelle omorganiseringer og lovmessige endringer som bidro til å knytte kulturminnevernet og naturvernet tettere sammen. Da ble også ressurstenkningen som knyttet seg til kulturminnevernet tydeligere formulert.
– Tanken om at kulturminner ut ifra sin fortidighet var å anse som verdier og miljøressurser som samfunnet har nytte av og som det måtte forvalte på best mulig måte, relaterte seg til en økonomisk tekning. Det samsvarte også med nye økonomiske styringsmodeller, sier Hjemdahl. Det dreide seg om å forstå kulturminner som en historisk og identitetspolitisk ressurs.
Avslutningsvis poengterer artikkelen at forståelsen av kulturminnevern som et miljøfag og etter hvert også som et ressursfag, har beveget saksområdet i en objektiv og instrumentell retning. Kulturarvens fortidighet gir retningslinjer for hvordan de kulturhistoriske «ressursene» skal håndteres og hvilke samfunnsutfordringer de kan være med på «å løse». Slik har saksfeltet kulturarv beveget seg i retning av natur og naturforvaltningen, og til en viss grad bidratt til at kulturminner betraktes som natur.
Les hele artikkelen her.
