Sentrale mål da ansvaret for den fylkeskommunale barneverntjenesten ble flyttet over til staten i 2004 var å bedre tjenester, øke samarbeidet mellom etatene og bidra til faglig utvikling. Virkemiddelet for å nå målene var etableringen av Statens barnevern og familievern (Bufetat), en etat som overtok oppgaver som tidligere lå i fylkeskommunene.
Reformen innebar også en sentralisering av barnevernet i fem regioner for å skape større likhet, men samtidig ble organisasjonen desentralisert i 26 statlige fagteam som skulle være det statlige barnevernets kontaktledd ut mot kommunene.
Som en del av regjeringens arbeid med gjennomgang av barnevernreformen har NIBR og Telemarksforsking utarbeidet rapporten ”Den vanskelige samhandlingen”. Den viser at reformen på mange områder ikke har nådd målene som ble satt. Kommunene er kritiske til de statlige tiltakene, og evalueringen avdekker at samhandlingen mellom det statlige barnevernet og kommunene totalt sett ikke fungerer godt nok.

Kritiske kommuner
Bufetat har ansvar for å gi kommunene tilgang på institusjonsplasser, fosterhjem og hjemmebaserte atferdskorrigerende tiltak som MST (Multisystemisk terapi) og PMTO (Parent Management Training). Kommunene er kritiske til flere av disse tiltakene. Minst fornøyd er de med institusjonstilbudet som kommunene mener ikke er tilstrekkelig tilpasset barnas behov. Statlige institusjonsplasser skal prioriteres, selv om kommunene har god erfaring med de private. Det er også lang ventetid på fosterhjemsplasser. Mest fornøyd er det kommunale barnevernet med de statlige hjemmebaserte tiltakene, selv om en del kommuner ikke får tilbud om dette.
Til tross for misnøyen med tiltakstilbudet, opplever kommunene kontakten med de statlige fagteamene stort sett som positiv. Det er først og fremst rammebetingelsene fagteamene er nødt til å forholde seg til i møte med kommunene som skaper problemer i samarbeidet. Teamene skal være faglige støttespillere for kommunene samtidig som de skal tilby tiltak, sikre at de ikke går utover budsjettet og promotere regjeringens prioriteringer i barnevernpolitikken. En del kommuner har derfor ikke tillit til at det tas nok hensyn til barnas behov.

Misnøye innad i Bufetat
Rapporten viser at ansatte i de statlige fagteamene langt på vei er enige i kommunenes kritikk, både av tiltakstilbudet og av Bufetat, og mener det er klare forbedringsmuligheter både i institusjonstilbudet og fosterhjemstilbudet. De ansatte synes også rammene som er satt for jobben de skal gjøre i samarbeid med kommunene, gjør samhandlingen vanskelig.  Mange mener de ikke har handlingsrom til å finne best mulig tiltak for barna.
Analysene viser at en viktig årsak til problemene er de mange ulike hensynene fagteamene må ta i arbeidet, og at disse til tider oppleves som uforenelige.

Fullt ansvar, men begrenset innflytelse
Ansvaret for barna ligger hos kommunen, selv når tiltakene som tas i bruk er statlige. Kommunen bestemmer hva slags tiltak barnet skal få, men når det er snakk om statlige tiltak er det fagteamet som kommer med forslag om konkrete plasser. Ofte vil det være vanskelig for kommunen å avslå tilbud om plass selv om den ikke nødvendigvis oppfattes som det beste for barnet. Spesielt har det vært konflikter knyttet til bruk av private barneverninstitusjoner. Mange kommuner har gode erfaringer med bruk av private tjenester, men regjerningens politikk er å prioritere statens egne institusjoner.
Kommunene opplever derfor at deres egen innflytelse over barnets situasjon begrenses av at de må godta det tilbudet de får fra staten.  Samtidig opplever Bufetat det som frustrerende at det økonomiske ansvaret for avgjørelser som tas i det kommunale barnevernet, likevel ligger hos staten. Kommunene bærer selv bare en liten del av kostnadene når de benytter statlige tiltak.

Lite samarbeid mellom familievern og barnevern
Et av målene med reformen i 2004 var å få til et bedre samarbeid mellom barnevernet og familievernet ved å organisere dem i samme direktorat. Evalueringen viser imidlertid at løsningen ikke har fungert som planlagt. Fagteamene ønsker å endre dette, og vil ha betydelig mer samarbeid, mens ansatte i familievernet ikke ser det samme behovet. De mener samhandling med fagteamene er lite relevant, siden det uansett er kommunen som har ansvar for barna, og oppfatter dem som en ekstra mellominstans uten noen formell myndighet.

Skjev faglig utvikling
Et hovedmål med reformen var å sikre større kunnskap om, og faglig videreutvikling av, tjenestetilbudet i barnevernet.
BLD (Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet) har sammen med Bufdir (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet) satt særlig fokus på – og gitt penger til – kunnskaps- og tiltaksutvikling knyttet til dokumentert effektive tiltak, såkalte evidensbaserte tiltak. Disse er rettet mot en liten andel av barna barnevernet gir hjelp til, først og fremst barn med atferdsproblemer. Det store flertallet av barnevernbarn får ikke-evidensbaserte tiltak, men disse blir i liten grad evaluert av forskere. Både fagfolk ute i felten og forskningsmiljøene føler at kunnskapen de har om disse tiltakene blir tillagt for liten vekt. Det innebærer at tiltak som kunne blitt kunnskapsbasert, ikke blir det, og at forskere og utøvere har lite systematisk kunnskap om en stor del av barneverntiltakene.

Om evalueringen
Prosjektet er utført på oppdrag av Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet av NIBR og Telemarksforskning i samarbeid. Trine Myrvold ved NIBR har vært prosjektleder, og Geir Møller har ledet Telemarksforsknings del av arbeidet. I evalueringen har NIBR-forskerne Hilde Zeiner, Marit Helgesen, Torunn Kvinge og Bjørg Langset deltatt sammen med Ingvild Vardheim og Bent Brandtzæg fra Telemarksforskning.

Rapporten kan lastes ned her.