I symfoniorkesteret nyter de ansatte godt av relativt stor grad av frihet og medbestemmelse i en demokratisk organisasjon. I teateret synes det som om skuespillerne heller er fanget i grepet til den karismatiske teatersjefen enn i byråkratiets jernbur.

Studien ble gjennomført sommeren 2008 og bygger på dybdeintervjuer med kunstnerisk og administrativt ansatte ved de to institusjonene. Studien tar sikte på å belyse ulike sider av arbeidslivet til utøvende kunstnere: Arbeidsdagen, fysiske og psykiske arbeidsbelastninger, kunstnerrollen, veier til en kunstnerkarriere, organisering, makt og hierarkier i organisasjonen, samt forholdet til ytre rammebetingelser så som offentlige myndigheter, presse og publikum.

Arbeidsdagen framstår svært ulikt ved de to institusjonene. Rutinene og rytmene er forskjellige. Mens de tilsatte i orkesteret langt på vei har en rutinepreget arbeidsdag som en offentlig funksjonær, beskriver skuespillerne en arbeidsdag der arbeid og fritid går i ett. En oppdelt arbeidsdag med prøvetid på formiddagen og forestillinger om kvelden bidrar til dette. Utviskingen av skillet mellom arbeid og fritid forsterkes dessuten av at skuespillerne gjerne tilbringer mye tid med kollegaene sine på fritiden. ”Det er som en stor familie”, sier flere.

Rapporten avdekker også interessante forskjeller når det gjelder holdning til sykefravær. Mens musikere i orkesteret ofte kan være sykemeldte på grunn av belastningsskader, er det mindre akseptert å sykemelde seg ved teateret. Skuespillere beskriver hvordan de har jobbet med førti i feber, og hvordan kollegaer har spilt videre selv om de har fått et illebefinnende på scenen. Dette anses som tegn på at skuespillerne virkelig er dedikerte til det de driver med.

Maktforhold, medbestemmelse og forholdet til ledelsen er svært ulike mellom de to institusjonene. Selv om teateret og orkesteret de har mange likhetstrekk når det gjelder formell organisasjonsstruktur, er praksisene svært ulike. I orkesteret har man råd og utvalg som sørger for at alle har relativt stor grad av medbestemmelse; ved teateret har tilsvarende organer langt mindre innflytelse. Kunstnerisk råd ved teateret beskrives som et ”supperåd”, og teatersjefen som en eneveldig monark. Slik framstår teatersjefen som en karismatisk leder ikke ulikt det man finner i enkelte religiøse miljøer. Han synes absolutt ikke å være redusert til en ”kunstnerisk klovn”, slik teaterviteren Jon Nygaard nylig hevdet.

Rapporten gir også liten støtte til den tradisjonelle bekymringen om at institusjonene har mistet sin autonomi. Enkelte tilsatte etterlyser faktisk mer statlig styring, og krav fra publikum og sponsorer vektlegges i liten grad. Den sterkeste påvirkningen kommer fra feltet selv, gjennom kunstkritikk, debattinnlegg og media.

Rapporten er skrevet av Bård Kleppe, Per Mangset og Sigrid Røyseng og kan kan lastes ned her.