Telemarksforskning (logo)
NASJONALT FORSKNINGSINSTITUTT med regional forankring og internasjonal relevans 

Unge skuespillere på et kunstfelt i endring

 

SAMMENDRAG

Formålet med denne studien har vært å undersøke unge skuespilleres situasjon på et scenekunstfelt i endring. Metodisk har jeg dratt veksler på flere empiriske studier og datakilder, særlig to større undersøkelser som jeg har gjennomført med støtte fra Norges forskningsråd. Således bygger studien både på kvalitative intervjuer med skuespiller-studenter/andre kunststudenter, kvantitative sammenligninger mellom scenekunst-studenter/kunststudenter og andre profesjonsstudenter, tilgjengelig statistikk om søkning til kunstutdanning og andre datakilder. En god del av det empiriske materialet ble samlet inn på slutten av 1990-tallet. Andre deler av materialet er av nyere dato.

Undersøkelsen har vist at tilstrømningen til kunstneryrkene – inkludert skuespilleryrket – er høy, og at den er økende. Det er også stadig flere kunstnere som etablerer seg med selvstendige foretak, samtidig som kunstnernes andel av den totale sysselsettingen har økt betydelig. Denne økningen har gitt seg uttrykk i et betydelig press på kunstutdanningene, også på skuespillerutdanningen. Søkningen til Teaterhøgskolen har økt kraftig de seinere åra, samtidig som utdanningskapasiteten til skuespillerlinja har holdt seg på samme nivå. Mange unge søker i stedet til ulike typer skuespillerutdanninger i utlandet – fram til det siste især til England, etter hvert også i økende grad til Danmark. Det er gjort flere forsøk på å utvikle et bærekraftig norsk alternativ til Statens Teaterhøgskole. Nordisk Institutt for Scene & Studio (NISS) er kommet et stykke på vei – blant annet ved å satse målrettet på en annen profil (mer mot film og TV) enn Teaterhøgskolen. Akademi for scenekunst i Fredrikstad er alt veletablert som statlig høgskoleutdanning på det frie, eksperimentelle scenekunstfeltet. Men de utgjør snarere et supplement og alternativ enn en konkurrent til Teaterhøgskolen. Parallelt med den økte tilstrømningen til skuespillerutdanningene virker det også som om skuespillernes arbeidsmarked utvides og differensieres. Men det er fortsatt langt flere som ønsker å bli skuespillere, enn markedet greier å absorbere.

I løpet av det siste tiåret har det også skjedd et ganske dramatisk skifte i skuespillernes stilling i arbeidslivet. Før var det store flertall ansatte – ofte fast ansatte – ved institusjonsteatrene. Nå er det store flertall frilansere. En del av frilanserne er mer eller mindre langtidsengasjerte (åremål, vikarer, osv) ved institusjonsteatrene. Men økningen har vært størst blant de øvrige frilanserne. Skuespillerne må dermed i økende grad navigere på et åpent konkurransemarked – preget av større risiko enn tidligere. Den tradisjonelle institusjons- og profesjonsstyrte rekrutteringsprosessen til yrket er myket opp.

Kunststudentene – inkludert scenekunststudentene – skiller seg mye fra andre profesjons-studenter når det gjelder holdninger til utdanning og yrke. De framstår som klart mer motiverte enn for eksempel ingeniører, lærere og bibliotekarer: De har bestemt seg tidligere for nettopp denne utdanningen, de er sikrere på at de har valgt riktig utdanning, de mener oftere at studiene må komme i første rekke, og de vil bruke mer tid per uke på studiene. De virker også et stykke på vei besjelet av den karismatiske ideen om at de nærmest er utvalgt til å bli kunstnere (skuespillere). Når yrket først er valgt, framstår det for flere nærmest som skjebnebestemt. Denne karismatiske kunstnerrollen utfordres imidlertid av en ny type, mindre skjebnetung ”strategisk aktørrolle”, det vil si en type kunstner (skuespiller) som navigerer på kryss og tvers av de kunstneriske arbeidsmarkedene og tar med seg de mulighetene som byr seg.

Det kan virke overraskende at ulike kunstnergrupper preges av ganske likeartede karismatiske ideer og holdninger, selv om kunstnerutdanningene (det vil si sosialiseringen til kunstner-yrkene) er nokså forskjellige: Skuespillerutdanningen (Teaterhøgskolen) skiller seg fra de andre utdanningene ved i høy grad å avsondre studentene fra omgivelsene – inkludert fra lønnet skuespillerfaglig arbeid. Denne utdanningen synes også å være mer tidkrevende, mindre teoretisk orientert og mer kollektiv i sin arbeidsform enn de andre kunstutdanningene (jf. høyere musikkutdanning og billedkunstutdanning). Tradisjonelt har overgangen fra utdanningen (Teaterhøgskolen) til arbeidsmarkedet (institusjonsteatrene) vært sterkt regulert og preget av større forutsigbarhet enn for de fleste andre yrker. Samtidig har rekrutterings-prosessen framstått som en stressende og belastende seleksjonsprosess. Nå ser det ut til at den sterke profesjons- og institusjonsreguleringen er i ferd med å mykes opp og kanskje gå i oppløsning, og at alternative rekrutteringsveier/åpnere seleksjonsprosesser får økt betydning.

Den nye frilansskuespilleren står således overfor et åpnere, mer usikkert og mer konkurranseorientert arbeidsmarked. Men det virker som de fleste – også de som har gjennomgått den tradisjonelle Teaterhøgskolen – er beredt til å takle den nye situasjonen. De utenlandsutdannede er kanskje likevel bedre forberedt enn de teaterhøgskoleutdannede på en åpen konkurransesituasjon. Samtidig balanserer mange unge skuespillere på en stram line mellom det kunstneriske og det kommersielle delfeltet av kunstfeltet. Selv om den tradisjonelt avvisende holdningen til markedet er myket opp, ønsker alle å unngå det de oppfatter som kunstnerisk og/eller håndverksmessig prostitusjon. Et ekspanderende arbeidsmarked for skuespillere gir for øvrig økte inntektsmuligheter. Tradisjonelt har skuespillerne vært blant de høyest lønte kunstnergruppene. Men det er usikkert hva den nye og åpnere situasjonen på arbeidsmarkedet – med økt tilstrømning og konkurranse – vil få å si for inntektsnivået. En forsiktig hypotese er at vi vil få økte inntektsforskjeller. Skuespillerforbundets egne inntektsdata tyder på at en ganske stor andel av medlemmene fortsatt sliter med relativt lavt inntektsnivå. Det er behov for en ny undersøkelse av norske kunstneres levekår på bakgrunn av de store endringene som etter alt å dømme har skjedd siden forrige undersøkelse ble gjennomført for ca ti år siden.

Offentlige myndigheter har lenge vært klar over de endringsprosessene som pågår på scenekunstfeltet. De har også foreslått kulturpolitiske botemidler – blant annet endring av garantiinntekts- og stipendkvoter, økning i arbeidsstipend og økt støtte til fri scenekunst. Men endringene i det offentlige støttesystemet har neppe vært tilstrekkelige til å fange opp strukturendringene på dette kunstfeltet. Verken omprioriteringer innen stipend- og garanti-systemet, endringer av støtteordningen til fri scenekunst eller de nye midlene fra Den kulturelle skolesekken synes helt å ha ”truffet” den nye problemsituasjonen til skuespiller-gruppa.

Når så mange flere unge skuespillere har fått status som frilansskuespillere – og ofte som mangesyslere med flere kortvarige prosjekter og inntektskilder samtidig – aktualiserer det behovet for kompetanseheving. Frilanseren/den selvstendige kunstneren får økt behov for etterutdanning i markedsføring, audition, administrative emner og allmenn kulturfelt-kunnskap.

Utviklingen aktualiserer også spørsmålet om særskilte ordninger for formidling og informasjon til frilansskuespillerne – og mellom skuespillerne og deres omgivelser. Dessuten aktualiserer det en diskusjon om særskilte ordninger for å ivareta frilanskunstneres situasjon ”mellom forestillingene”, slik man har etablert i enkelte andre land. Både den svenske Teateralliansen og den franske ”ventelønnen”/særskilte arbeidsledighetstrygden for utøvende kunstnere fortjener et nærmere studium i denne sammenhengen.

Den nye frilansskuespillerrollen i det postindustrielle samfunnet utfordrer således både offentlige kulturmyndigheter, utdanningsinstitusjoner og fagforening. Det er opp til dem å ta utfordringene.